Tekst: Tommy Pedersen (ONF)
Å være naken blant andre krever mot. Mot til å akseptere den kroppen man har. Mot til å vise andre hvordan du faktisk ser ut. Mot til å høre andres meninger. Må man være modig for å være naken?
Klær skaper folk heter det. Og det er nok klesindustrien veldig glade for. Det er fundamentet for deres suksess og overlevelse. Ved å skape folk, lages også markører i samfunnet.
Men hvordan setter vi egentlig markøren på forskjellige folk? Som oftest begynner vi vel med hvordan folk ser ut. Hva slags klær har de på seg, hvordan ser de ut på håret og hvilken holdning har de. Hvor mange ganger har man ikke sittet på en T-bane eller en trikk og laget seg en oppfatning av personen som sitter midt i mot. Eller en som står henslengt ved dørene. Man kan se alt mulig. Dress og slips. Joggebukse og collegegenser. Kjole og bluse. Disse tingene til sammen forteller deg noe om mennesket som sitter eller står framfor deg. Klær er kommunikasjon. Men kan du vite hvem dette mennesket egentlig er, hva det tenker og hva det står for av holdninger og meninger?
Hva skjer når markøren forsvinner? Om man tenker seg at alle disse menneskene ombord på trikken plutselig ikke hadde klær på. Hva slags førsteinntrykk hadde man da klart å skape seg av de forskjellige menneskene? Plutselig vil man måtte begynne å kommunisere på en annen måte. Gi seg til kjenne og begynne å snakke sammen. Være litt nyskjerrig og tørre å spørre om personen for å kunne skape et inntrykk.
“Nakne mennesker er bare rare folk som vil vise seg fram” Noen vil sikkert også at alle bare skal se på dem og beundre den naken kroppen deres. En hel industri har jo det som må og mening. Men å bevisst være naken blant andre mennesker er så mye mer. Når man tør å begynne og være sosialt naken med andre mennesker, oppstår nettopp en annen dynamikk. Man skaper et fellesskap i situasjonen. Naturlig og direkte.
Men tør jeg å være naken? Nakenhet skal komme som noe naturlig. Noe du er komfortabel med. I dagens samfunn er kroppsideal mer kroppsfiksering. Å ha en kropp med former er nærmest ensbetydende med latskap. Mennesker er skapt forskjellige. Biologien setter også noen normer som for eksempel at kvinner skal ha bredere hofteparti for letter å kunne føde barn. Variasjon er mangfold, og burde heller hylles enn fordømmes. Det skapes et inntrykk av at vellykkede mennesker alltid er slanke og veltrente. Igjen kommer markøren fram. For mange blir nok dette overhengende. Man tør ikke annet enn å følge mengden. For andre er ønsket om å bryte ut av disse kravene og forventningene sterkere. Og det er en positiv ting. Å fjerne seg fra disse tvangstrøyemarkørene samfunnet tviholder på. Så hva gjør du?
For noen kan det å begynne med og tørre å være naken hjemme være mindre utfordrende enn å kaste av seg klærne ute blant andre. For andre kan det kanskje være motsatt. Å være naken i familien blir pinlig, mens å være naken med ukjente er lettere. Det viktige er å begynne i en situasjon man føler seg både trygg i og er komfortabel med.
Noen kan nok føle det som tøft å gå på en nakenstrand med masse andre mennesker. Vil alle stirre på en? Da er det lurt å tenke på hvorfor de andre er der selv. At de er der for å se på andre nakne mennesker er lite sannsynlig. De er der for å kunne være nakne, sosiale og nyte sol og vann.
Andre går inn i en naturistforening fordi man allerede er der at å være naken sammen med andre i sosiale settinger er det man ønsker.
Men hva har dette med selvrespekt og mot å gjøre, tenker du kanskje nå? Jo. Om du tar mot til deg og bokstavelig talt kler av deg, og viser verden at du godtar den du selv er og hvordan du ser ut. Og tør å stå for de meningene du har, uten å vise det gjennom markører samfunnet har skapt for dette? Da viser du mot og selvrespekten din vil samtidig vokse. Mennesker du møter må kommunisere med deg på andre måter for å få vite mer om deg enn ved å se på markørene dine. Det tror jeg binder oss tettere sammen som samfunn.
(Og så vil jo miljøet nyte godt av det, siden vi trenger litt mindre klær)
