«Else Hagen – mellom mennesker» på Nasjonalmuseet begeistrer

Tekst: Fred Halvorsen


En av mine kjepphester, og en av årsakene til at jeg har valgt å engasjere meg i organisert naturisme, hvor jeg traff likesinnede, er at jeg mener at den nakne kroppen har en naturlig plass i våre hverdagsliv, og at dagens ny-moralisme og bluferdighet er et steg i feil retning. Jeg mener at å være naken i hverdagslige situasjoner, også omtalt som  hverdagsnakenhet, i eget eller andres hjem er høyst normalt. 

Da jeg søndag 26. januar, på utstillingens siste dag, besøkte utstillingen «Else Hagen – mellom mennesker» på Nasjonalmuseet, ble jeg derfor veldig begeistret. (Utstillingen flyttes nå til Kunstsilo i Kristiansand, og blir å se der fra 1.mars til 1. juni for den som lar seg inspirere til å avlegge den et besøk.)

Else Hagen maleri

Selv om jeg har sett fotografier av hennes tidlige arbeider, som i hovedsak var malerier, har jeg aldri bitt meg merke i disse. Antagelig fordi fotografienes ikke har ytt maleriene rettferdighet. Tematikken i hennes tidlige arbeider har ofte vært knyttet til hennes sosiale engasjement, og til forhold i familie og nære relasjoner. Mitt kjennskap til Else Hagens kunstnerskap frem til i dag har primært vært gjennom hennes monumentale verk,  som kom til fra midten av 1950-tallet og fremover, hvor mosaikken «Samfunn» i Stortingets trappehall, og den 30 meter lange frisen «Kretsløp» som hang i Postgirobygget fra høsten 1980 frem til bygget ble ombygd i 2003, er de mest kjente.

Else Hagen maleri

Og endelig kommer jeg til poenget; i mange av Else Hagens malerier hvor hun skildrer hverdagslivet til vanlige mennesker viser hun hverdagsnakenhet, altså mennesker i hverdagslige situasjoner som åpenbart oppfatter egen og andres nakenhet som helt normalt. Maleriet jeg synes viser dette best er «Bolignød», men også «Kroning» og «Prest, prost, enkemann» er gode eksempler på at en naken kropp tilhører hverdagslivet. Hun malte disse bildene fra midten av 1930-tallet og frem til tidlig 1950-tall.

Selv om hun var en samfunnsengasjert kvinne, ofte omtalt som feminist, tror jeg ikke hun var naturist, i alle fall ikke som offentlig person. Hun malte derfor hverdagslige situasjoner og mennesker slik hun så dem, og slik det antagelig var vanlig å omgås for 70, 80, og 90 år siden. Og det er jo et lite paradoks at jeg (vi?) i 2025 skal la meg (oss?) begeistre av hverdagslivet i en tidsperiode jeg (vi?) ofte tenker på som en tid da menneskers hverdags- og privatliv var mer begrenset og sosialt kontrollert, og mindre fritt enn det hverdagslivet vi lever i dag. For menneskeheten har jo aldri opplevd større personlig frihet enn i dag! Eller har den det?


Publisert

i

av

Stikkord: