Tekst/bilder: Fred Halvorsen (ONF)
I begynnelsen av februar mottok ONF en henvendelse fra et filmselskap som søkte frivillige statister til en kampanjefilm for Antidoping Norge. Filmen skulle utspille seg i herregarderoben og dusjen på et treningssenter, og produksjonen ønsket seg 4–5 menn villige til å stille opp nakne. Det ble imidlertid presisert at alle underliv ville bli sensurert i den ferdige filmen. Etter en kort dialog med filmselskapet konkluderte ONFs styre med at dette var et prosjekt vi kunne støtte, og vi videreformidlet forespørselen i vår Facebook-gruppe.
Opptaksdagen, 21. februar, møttes alle involverte til en felles lunsj på «location», som var Skullerud treningssenter i Oslo. Henvendelsen og Facebook-innlegget resulterte i tre frivillige fra ONF. Under lunsjen ble vi informert om at settet ville være «lukket», og at kun fotograf, lydmann og regissør – alle menn – ville være til stede under opptakene av hensyn til skuespillerne. For oss naturister var det litt pussig å høre at det skulle tas spesielle hensyn til at vi skulle være nakne i dusjen og i garderoben, hvor det jo er høyst normalt å være nakne. Trodde vi.
Da innspillingen kom igang var det derfor litt underlig å se at hovedrolleinnehaverne, fem unge menn, stilte i hudfargede truser, selv i dusjscenene hvor de kun var omgitt av andre menn.
Det mest tankevekkende var likevel årsaken til trusene: Filmselskapet tilbød mennene å bruke trusene i tilfelle de ikke var komfortable med å være nakne under innspilling. Noe de tydeligvis ikke var, siden samtlige beholdt undertøyet på, til tross for forsikringen om at underliv ville bli sensurert i den ferdige filmen. Hvis dette er normen blant unge i dag, har naturistbevegelsen – og samfunnet generelt – en viktig jobb å gjøre for å normalisere nakenhet.
Når det er sagt, har jeg sjelden følt meg mer ivaretatt. Vi ble jevnlig spurt om vi fortsatt var komfortable med situasjonen, og hvis vi ønsket det, kunne vi også få hudfargede truser. Etter hvert stilnet spørsmålene – kanskje fordi vi stadig beroliget regissøren med at alt var i orden, eller kanskje fordi vi beveget oss avslappet rundt på settet uten klær. Filmteamet innså til slutt at vi faktisk ikke hadde noe problem med å være nakne.
Etter å ha fått et glimt inn i filmverdenen, er det lett å forstå hvorfor filmproduksjon er kostbart. Hvor lang den ferdige filmen blir vet jeg ikke, men det er neppe snakk om mange minutter. Likevel ble hver scene filmet utallige ganger, og hele opptaket tok omtrent seks timer. Jeg har sannsynligvis aldri vært så ren som etter å ha stått i dusjen i bortimot to timer!
Fra et naturistperspektiv var det også interessant å observere hvordan de kroppsfargede trusene gradvis løsnet etter hvert som innspillingen pågikk. Da regissøren ønsket mer nakenhet forsvant trusene én etter én. Jeg tror alle, bortsett fra én, på et tidspunkt var nakne under opptakene. Kanskje bidro vår avslappede holdning til at tanken på nakenhet ikke lenger føltes så skremmende?
Men hva så med «naken til det allmenne beste»? Filmselskapet laget denne filmen «pro bono publico», forkortet «pro bono», – en latinsk betegnelse som kan oversettes til «for det offentlige gode». Det innebærer at de ikke tar betalt på vanlig måte, men mottar et mindre honorar fra Antidoping Norge, som hovedsakelig dekker produksjonsutgifter. I filmbransjen er dette en vanlig praksis når en produksjon anses å være av nasjonal interesse eller til samfunnets beste, og produksjoner som er laget etter denne modellen er f.eks. TV-aksjonen på NRK.
Det Norske Akademis Ordbok forklarer «pro bono» som «for det gode (for folket), til (det allmenne) beste». Med andre ord: Naken til det allmenne beste.
Hvis alt går etter planen, vil filmen være ferdig ved påsketider. Målgruppen er ungdom og unge voksne, og den vil distribueres på nettbaserte plattformer der unge mennesker møtes – som TikTok, Snapchat og kanskje YouTube.
