Tekst og foto: Helle Linné Eriksen (ONF/NNF)
Jeg sitter midt i byen – og jeg er splitter naken. Det er en solrik ettermiddag i mai, og Oslo naturistforening har leid den største badstua på Sukkerbiten. På badstutaket sitter et nakent fellesskap og kjøler oss ned etter badstuheten, som et alternativ til den maikalde fjorden.
Sukkerbiten oppleves som kjernen i det moderne Oslo. I ryggen har vi Operaen og Munch, bak dem troner Barcode. Vi ser rett ned på menneskene på vei over gangbroen til Sørenga. Foran oss glitrer Oslofjorden med sine sightseeingbåter og ferger. Det er en del av Oslo som har blitt kritisert for å være for de unge, de funksjonsfriske, de pengesterke. Men akkurat nå rommer den også lettere røde og småsvette nakne og helt alminnelige kropper, i et aldersspenn fra slutten av tjueåra til sekstiåringer.
Byrommet er verken fritt eller nøytralt. Det er formet av lover, overvåkning, blikk og forventninger. Hvor tilgjengelig det er, hvor trygt det er og hvordan det oppleves, det avhenger av kjønn, alder, kropp, hudfarge, legning, funksjonsevne og klasse. Rom er heller ikke statiske. Samfunnsgeografen Doreen Massey minnet oss på at rom skapes og formes av relasjoner og av makt. De er ikke bare fysiske steder, men et produkt av relasjonene mellom mennesker, grupper, kulturer og økonomier. Rom er ikke passivt, men blir til gjennom praksis og er derfor alltid i endring. Hva slags aktiviteter som skjer er med på å forme hvordan vi opplever byrommet, og hvem som har makt til å definere det er ikke mindre viktig. I forhandlingene om byrommet veier noen stemmer tyngre. Noen kropper reagerer vi ikke på i offentligheten, f.eks har bygeografen Emma Arnold pekt på hvordan heteronormativt framstilte og seksualiserte kvinnekropper får plass i Oslos byrom i form av reklame, så lenge det tjener kommersielle interesser. Arnold viser hvordan visst typer nakenhet blir akseptert og til og med feiret, så lenge de passer inn i et forbruksperspektiv. Det er en kroppsliggjøring av kapitalismen, så lenge kroppen kan brukes til å selge er det greit at den er synlig. Nakne kropper som eksisterer på egne premisser, utfordrer dette systemet.
På Sørenga kan unge bikinikledde kropper ta plass og skrive fortellingen om fjordbyen, men det har skjedd at toppløse kvinner blir tilsnakket av vekterne. Stedsidentitet handler om hvordan steder og mennesker former hverandre: Vi knytter identitet til steder – og steder får identitet gjennom hvordan de brukes og oppleves. Sammen med badstuene på Sukkerbiten er badelivet en forhandling om Oslos stedsidentitet, om det unge, nye, vellykkede og velkledde. Som samfunnsgeografen Tim Cresswell har vist er ikke stedsidentitet noe som bare oppstår av seg sjøl, men noe som skapes gjennom praksis og opplevelse. Hvem som får definere hva et sted er og betyr, har alt å si for hvem som føler seg hjemme der – og hvem som ikke gjør det. Den moderne fjordbyen står i kontrast til fortellinga om tidligere tiders mekaniske verksteder og arbeidsfolk sine liv her ved Akerselvas utløp.
Når naturister og våre nakne kropper tar plass i byrommet så utfordrer vi relasjonene. Vår nakne tilstedeværelse – en naken praksis – er en forhandling om hva rommet skal være, og hvem som skal ha rett til det. Kjønnsforskeren Judith Butler har vist hvordan kropper blir kjønnet og normert gjennom gjentakelse. Det vi tenker på som «naturlig» kjønn eller «normal» atferd, er i realiteten noe som skapes og opprettholdes gjennom vaner og normer i offentligheten. Når noen bryter med disse mønstrene oppstår et ubehag. Tilstedeværelsen av en kropp som bryter med normene kan forstås som et politisk krav, og som en handling. Den nakne kroppen i byen er en slik kropp, som forstyrrer det «naturlige» bildet av hvilke kropper som får eksistere fritt i offentligheten. Den avslører de normene vi vanligvis glemmer at vi følger. De nesten åpne dusjene utenfor badstua på Sukkerbiten tvinger fram et valg. Bryter vi normen om at dusjen skjer naken, eller normen om å være påkledd rundt fremmede mennesker i bysentrumet? Og spiller det en rolle hvem det er, når normer brytes? Oslo en maidag kan framstå som åpen og tilgjengelig, men den er styrt av usynlige regler for hvem som får være synlig, og hvordan. På en bryggekant kan en mann spise is med bar overkropp, men kan en kvinne? Hvor korte shorts eller sommerkjoler kan man ha uten å bli sanksjonert med blikk eller kommentarer dersom man ikke er ung og slank? Og hva hvis sommerkjolen ganske enkelt blir liggende igjen hjemme?
I Vigelandsparken står hundrevis av nakne statuer. Men når Oslo naturistforening hver Kulturnatt arrangerer tegneverksted med nakne modeller blant dem, da er det noe annet. Nakenheten i stein er estetisk og tidløs, og (for oss) ukontroversiell. Den levende, pustende kroppen, som ikke engang oppfyller Vigelands strenge kroppslige idealer, er annerledes.
Samtidig åpner disse arrangementene for en ny samtale: Hva er egentlig forskjellen på de nakne kroppene vi beundrer som kunst og de som eksisterer i rommet her og nå? Hvorfor er en naken kropp i Vigelandsparken innafor rammene av Oslo kulturnatt mindre problematisk enn den samme nakne kroppen på den samme gressplenen lesende ei bok i sola en tilfeldig søndag formiddag? I hvilke kontekster leses den nakne kroppen som et bidrag til det Oslo liker å tenke på som et mangfoldig og åpent kulturliv, og når blir den uanstendig, umoralsk – rett og slett uakseptabel?
I Berlin finnes egne naturistsoner midt i byen. Et steinkast fra turistenes hop-on-busser soler folk seg nakne, de leser, prater, puster. Det er verken ekstremt eller skjult – bare en del av bylivet. Det kunne vært slik i Oslo også. Vi kunne solt oss på en plen i Frognerparken, vi kunne diskutert dagens nyheter under trærne i Dronningparken, vi kunne ganske enkelt eksistert på et piknikpledd på en skråning av St.Hanshaugen. Nakenhet er ikke forbudt, det er ikke ei seksuell handling å lese ei avis, så hva er det som hindrer oss? Nakenhet i Berlin styrker byens identitet som en av Europas mer liberale hovedsteder. Den slår følge med skeiv åpenhet, gatekunst, eksperimentelt teater, grensetestende natteliv og politiske subkulturer. Hva vil vi at Oslo skal være? Vi snakker om hovedstaden i et av verdens mest likestilte land, med allemannsrett og fri ferdsel i Marka og på øyene, med nordmenns nærhet til naturen og lange tradisjoner for nakenbading i både saltvann og ferskvann. Hvem har definisjonsmakta når det skal avgjøres hva nakenhet i byrommet skal bety? Og kan friheten som nakenhet symboliserer være med på å forme Oslos identitet?
Å være naken i byen handler om mer enn naken hud. Det handler om hvem som får ta plass, og på hvilke vilkår. Samfunnsviteren Henri Lefebvre skrev på sekstitallet om hvordan byen er et kollektivt verk, og at alle bør ha rett til å forme den. Det handler ikke bare om medvirkning i planprosesser, men å påvirke gjennom hverdagspraksis. Geografen David Harvey bygger videre på dette når han problematiserer hvordan byrommet i økende grad blir en vare, tilgjengelig for dem med kjøpekraft, og styrt av investorer og markedskrefter. Mangfold og åpenhet på byborgernes premisser bryter med det kommersielle. Naturismen søker ganske enkelt å øke friheten i byrommet og utfordre våre selvpålagte grenser for hva som er en akseptabel eksistens i fellesskapet. Dermed blir det å være naken på et badstutak ikke bare individets opplevelse av sol og luft på huden. For å vende tilbake til Massey, deltar vi i en åpen og levende romlig praksis. Det er en utfordring av normer og forestillinger om hva slags kropper og uttrykk som får ta plass i byen. Det er en forstyrrelse samfunnet vårt trenger.
