Avkledd kulturarv i friluftslivets år

Tekst: Helle Linné Eriksen (ONF/NNF)

2025 er Friluftslivets år, og drømmen er at alle skal finne sin friluftsglede. Sommeren er over, men den norske naturen fylles fortsatt av folk på tur i skog og mark. De siste månedene har de padlet på ferskvann og saltvann, badet i iskalde fjellbekker og uvanlig varm sjø, plukket bær og gynget rolig i en hengekøye. Og mange av dem har gjort dette helt uten klær.

Det er noe eget med det norske friluftslivet. Det blir rammet inn av noe av det aller det vakreste landet vårt har å by på – allemannsretten. Den ble ikke lovfestet før 1957, men bygget på århundrer med sedvane. I Norge ble ikke utmarka gjerdet inn, og man risikerer sjelden å bli møtt med skilt med «privat eiendom», piggtråd eller ei hagle når man er på blåbærtur.

Selv om sommeren i Friluftsåret har vært preget av avisinnlegg om kampen om plass rundt Sognsvann, medvirker allemannsretten til at nordmenn tar i bruk mer av naturen. Vi går ikke i kø på brede veier, vi tar av på små stier og tråkk, og vi oppdager et felt med kantarell, et lite skogholt hvor vi kan tilbringe natta i hengekøye, ei myr med gylne multer, eller en hittil ukjent badeplass i en lun vik. Vi er kjent for å være private av oss, vi her nord, og selv om vi hilser på andre vi møter i fjellet og i marka, så er det litt ekstra stas når vi finner steder i naturen vi kan være helt for oss selv.

Når vi har vandret oss svette gjennom fjellheimen og kommer til et lite tjern, da vrenger vi av oss sekk og turbukse og hopper uti – uten å grave fram noe så upraktisk som badetøy som ville måtte fraktes som en liten våt klump i sekken etterpå. Den lille badeplassen i den lune vika gir mulighet for å kjenne saltvannet mot kroppen, og når vi kommer opp kan vi tørke i sol og vind og føle oss i ett med naturen. Morgenbadet på hytta er et hygienetiltak og en tradisjon – og hvem kler vel på seg før de går i dusjen om morgenen? Kveldsbadet fra en båt som ligger på svai har heller ingen kleskode. Dette er ikke noe som krever merkelappen «naturist» eller medlemskap i en naturistforening, fordi det er bare sånn vi gjør det, og det er ganske vanlig og helt naturlig. Det er så vanlig at vi ikke engang snakker om det, før noen en dag spør om vi bader nakne. Og nei, det gjør vi jo ikke – vi drar ikke på nakenstrender eller naturistbad eller noe sånt – vi bare tilfeldigvis og sporadisk møter naturen avkledd.

Et besøk til Storbritannia gir en tydelig kontrast. De kan misunne oss vår allemannsrett – right to roam ble ikke innført før på 2000-tallet og er betraktelig mer begrenset. Allmenningen ble inngjerdet som en del av reformene i landbruket inn mot den industrielle revolusjonen. Skogen ble hogget ned for århundrer siden. Og de som synes det er trangt å bevege seg rundt Sognsvann, de har ikke besøkt et av Englands vakreste naturområder The Lake District en fridag… Dermed foregår nakenheten i naturen på små inngjerdede områder, med høye hekker, bittesmå skogholt og velmanikyrerte gressplener. Det er ikke noe galt med disse klubbene, for all del, og britisk naturisme har en lang tradisjon innenfor disse rammene. Men det bidrar til at nakenheten blir opplevd mer som noe for spesielt interesserte, den blir mer tabubelagt, og et nakenbad blir sett på som en betraktelig mer opprørsk handling.

I Tyskland har man foreslått å gi den tyske naturismen status som UNESCO-definert kulturarv. Her vokste den organiserte naturismen fram på begynnelsen av 1900-tallet, som en del av en bredere kropps- og helsebevegelse som fremmet natur, frisk luft og fysisk aktivitet. Bevegelsen, kjent som Freikörperkultur (FKK), representerer en langvarig sosial praksis. Gjennom organiserte bad, sommerleire, samlinger og festivaler overføres verdier, sosial kunnskap og kroppslig erfaring. Dette har ikke bare preget naturistmiljøet, men tyske holdninger til nakenhet mer generelt. I tyske badstuer er det mer vanlig med nakenhet uten at man har noe behov for kjønnsdelte rom, og i Berlins Tiergarten ligger folk i sommersola med kun ei bok og et håndkle.

UNESCO definerer kulturarv som både materielle og immaterielle uttrykk som har historisk, sosial eller estetisk betydning for et samfunn. Materiell kulturarv kan være bygninger, monumenter og landskap, som for eksempel Urnes stavkirke, Kheopspyramiden eller Taj Mahal. Immateriell kulturarv omfatter praksiser, tradisjoner og kunnskap som overføres mellom generasjoner, slik som flamenco i Spania, japansk teseremoni eller det indiske Kathakaliteateret. Hensikten er å beskytte og synliggjøre tradisjoner som gir identitet og kontinuitet i kulturer. Og, det er ekstra viktig å synliggjøre tradisjoner og praksis som er truet.

I Friluftsåret 2025 har det som vanlig vært reaksjoner på nakenhet i naturen. I Oslomarka har noen badet nakne på feil side av et vann som er regulert til nakenbading. På Tjøme har naturister vært dristige nok til å bade på steder som er framkommelige for andre enn de unge og spreke. I kommentarfeltene har den sterkt etterlengtede naturiststranda utenfor Trondheim bli kritisert for å være for synlig – fra toget. I fjor ble en mann anmeldt for å sole seg naken på en folketom klippe ut mot havet. Norsk naturlig nakenhet må anerkjennes som en del av vår kulturarv. Den kan ikke leses inn i et samfunnsbilde skapt av amerikanske medieselskap og deres sterke frykt for en naken rumpe. Bading, soling og bærplukking er ikke seksuelle handlinger som skal rammes av paragrafer som skal beskytte oss alle mot overgrep. La oss alle finne vår friluftsglede – i et friluftsfellesskap med eller uten klær.