«Lille måltrost, lille måltrost… Hurra for deg som fyller ditt år… Nå skinner sola i vinduskarmen og katta maler som aldri før…»
Slik startet Kartellets forestilling «An dran uten drakt» på Riksscenen den 25. mars – jevnt og taktfast, mens danserne beveget seg i sirkel på scenegulvet. Tre dansere, tre tekster – fremført samtidig. Publikum satt langs veggene, slik at danserne ble det naturlige midtpunktet i rommet. Det var kanskje ikke så uvanlig i seg selv, men det som virkelig skilte denne kvelden fra alt annet var dette: alle var nakne. Danserne, musikeren – og publikum. Ikke et klesplagg var å se i hele salen. Kartellets leder og regissør, Sigurd Johan Heide, ønsket velkommen og fortalte at han ikke kjente til noen tilsvarende forestilling i hele den vestlige verden. Det tror jeg han kan ha rett i. Dermed kunne vi som publikum med rette være stolte – ONF, som var medarrangør, hadde vært med på å skape en verdenspremiere (i den vestlige verden)!
Forestillingen startet, som nevnt, med regler og rytmiske bevegelser før danserne gikk over i barneleker som «hoppe bukk» og «slå på skinke». Sistnevnte ble raskt en morsom og fysisk øvelse – dansernes høyre skinker ble etter hvert røde av gjentatte slag. Leken utviklet seg videre med tennisballer som danserne kastet til hverandre og ut til publikum. Ballene ble kastet og sparket tilbake, og snart var hele rommet fylt med latter og bevegelse. Publikum deltok også i leken «rødt lys», der det gjaldt å løpe mens musikeren spilte, og stå helt stille når musikken stoppet. Også her var det mange som ivret etter å bli med – det var tydelig at folk koste seg med å få la kroppene bevege seg fritt og naturlig.
Deretter gled forestillingen over i folkedans, denne gangen uten publikum. Jeg må innrømme at min egen kjennskap til folkedans er begrenset, men at springar var en av dansene, er jeg ganske sikker på. Å se folkedans utført av nakne dansere var noe helt annet enn å se bunadskledde par fremføre dansen. Fraværet av drakter fjernet det dekorative og fremhevet i stedet kroppens rytme og muskelspill – bevegelsens ærlighet. En bunad kan skjule små feil, men i naken dans er alt synlig. Ikke at det var mange feil å se – dansen fremsto rå, intim og usedvanlig ekte.
Etter hvert beveget dansen seg over i en slags brytekamp mellom de to mannlige danserne. De sto hode mot hode med bøyde overkropper, mens lyset i salen ble slukket. Den kvinnelige danseren beveget seg stille rundt dem med en lommelykt og lyste på kroppene som vred seg og strammet seg i kamp. Et øyeblikk så vi bare en fot, så en rygg, en arm, et ansikt – hele tiden i bevegelse og i skiftende lys. Det skapte et visuelt uttrykk som var både vakkert og intenst. Det var lett å la tankene vandre til Gustav Vigelands flotte skulpturer.
Kartellet var gjennom hele kvelden veldig gode verter. De møtte publikum nakne allerede i foajeen, satte tonen på en trygg og vennlig måte, og viste en tydelig omsorg for rammen rundt opplevelsen. Forestillingen ble etterfulgt av en samtale ledet av Kartellet og ONF om både forestillingen, nakne kropper og naturisme. Publikum deltok ivrig med spørsmål og refleksjoner, og samtalen bar preg av ærlighet og nysgjerrighet. Samtalen ble rundet av med at Kartellet ledet an i en polonese som gikk rundt i salen, ut i foajeen, og tilbake inn i salen.
Det var plass til 70 tilskuere i salen som ble brukt, og forestillingen var utsolgt. Blant publikum var det mange organiserte naturister, men også flere som ikke hadde noen tilknytning til naturistmiljøet. Det var spesielt hyggelig å se at mange fra folkemusikk- og folkedansmiljøet hadde møtt opp denne kvelden. Jeg antar at noen av dem hadde tatt steget ut av sin komfortsone og kastet klærne for anledningen – noe jeg synes er modig gjort. Et par av dem som prøvde naturisme for første gang fortalte at øyeblikket da de kledde av seg var litt skummelt, men at følelsen raskt gikk over. Så snart de sto nakne, opplevde de sin egen nakenhet som helt naturlig – alle andre var jo også nakne.
Sigurd Johan Heide har sagt at «kroppen er glad når den får lufte seg», og det var ikke vanskelig å se at både dansernes og musikerens nakne kropper var glade denne kvelden.
Å sammenligne en forestilling som denne med noe annet er egentlig umulig. Etter forestillingen og samtalen satt jeg igjen med en følelse av respekt, varme og ro – en opplevelse av noe ekte, naturlig og opprinnelig. Nakenheten, musikken og bevegelsen smeltet sammen til et uttrykk som pekte både bakover, mot vår opprinnelse, og fremover, mot en mer ærlig kroppslighet.
Jeg tenkte på den samisk-finske kunstneren Outi Pieskis utstilling «Eatnamastit» ved Trondheim kunstmuseum jeg så tidligere i år – også den handler om det naturlige og om menneskets forhold til naturen. Pieski bruker begrepet «radikal mykhet» når hun beskriver sin kunst. Det uttrykket passer også perfekt for Kartellet og «An dran uten drakt»: radikalt – og mykt.
Kartellet består av: Sigurd Johan Heide, Tone Ingvaldsen og Jo Einar Johansen.
Gjestedanser i forestillingen: Vetle Springgard.
