Tekst: Helle Linné Eriksen (ONF/NNF)
Bilder: Tore Linné Eriksen, Linda Hansen, Helle Linné Eriksen
Vi skriver snart august, og for oss på Sør- og Østlandet har det vært en sommer med usedvanlig mange solskinnsdager. For egen del har jeg delt den mellom sommerhuset på Sørlandet og Sjøhaug. På Sjøhaug tenker jeg ikke på nakenhet. Der bare eksisterer jeg, naken hvis temperaturen tilsier det, med et klesplagg eller to når det blir kaldt på kvelden eller om det skulle dukke opp en sjelden regnværsdag. Det eneste jeg forholder meg til med kroppen min er om den har fått nok solkrem, og om den røde flekken på leggen er et myggstikk eller et flåttbitt.
Sommerhuset, derimot, der må jeg forholde meg til min egen nakenhet. På en måte er det rart, siden det var der min naturisme ble formet. Hver morgen gjennom barndommen og ungdommen tok vi morgenbad, ellers fikk vi ikke frokost, sa mormor. Dette utsagnet ble aldri testet. Og morgenbad, det tar man uten klær, noe annet ville vært like absurd som å gå i dusjen i badebukse. Tre generasjoner nakne på brygga i morgensola (eller morgenregnet), før det var så mange båter i sundet.
Bading på holmene i skjærgården var også klesfrie, og det var ikke en arv fra et mer liberalt 1970-tall. Da mora mi hadde sine barndomssomre der på 40- og 50-tallet var de mange fettere og kusiner, og en voksen måtte bli med ungene på holmetur. Kusina til mora mi har fortalt om at de foretrakk at det var min mormor som var med, for hun spradet naken rundt på holmen og da la ingen andre båter til, så de fikk ha den for seg sjøl. I voksen alder har jeg gjenerobret barndommens holme, ut fra prinsippet om at det er den første som kommer til et sted som bestemmer om man har på klær eller ikke der.
Sommerhuset vår ligger i et sund ved en uthavn til Blindleia, og det er mye båttrafikk forbi. Det vekker mange tanker om hvor grensa går for hva som er akseptabel nakenhet. Er det forskjell på nakenhet på brygga som ligger litt tilbaketrukket, og den som har båter bare et par meter unna? Skal man ta forskjellige hensyn til de som sklir forbi i kajakk en tidlig morgenstund og til båter fulle av barnefamilier på isekspedisjon midt på dagen – og er det forskjell på de faste sommergjestene, og turistene som står og tar bilder fra turbåtens øvre dekk? Skal man vente til båten med barn har passert før man går ned badestigen?
Leses nakenhet forskjellig, avhengig av alder og kjønnsidentitet? Er kvinners nakenhet mindre krenkende enn menns? Er nakenheten til en 81 år gammel kreftsyk mann som så vidt kommer seg i vannet med hjelp av stokk og to familiemedlemmer mindre problematisk enn nakenheten til en kjekk og sprek mann i førtiåra som sitter naken på brygga og leser?
Reagerer man mer eller mindre på voksnes nakenhet hvis den foregår sammen med en naken treåring som fryder seg i sommervarmen? Er det forskjell på å bade naken i sjøen og å bade naken i et plaskebasseng på brygga fordi treåringen gjerne vil at tante også skal leke med båtene?
For hver sommer som går tøyer jeg grensene litt mer, og eksponerer sommergjestene for litt mer hud, litt mer hverdagsnakenhet. Jeg bader og soler meg naken utenfor sjøbua, og ligger og leser naken bak en glissen rosehekk. Jeg har slutta å dekke meg til hvis turistbåten går forbi, og tenker at nakenhet i naturen er en del av norsk kulturarv og noe turistene bør få med seg.
Jeg leker 1980-tallet og er toppløs med shorts eller sarong hvor som helst på tomta, også når jeg fisker fra brygga, vinker til båtene, griller, kjefter på råkjørende tenåringsgutter eller prater med perifere slektninger på vei forbi. Og kommer sarongen i veien når jeg skal klatre ned i sjekta og hjelpe til med en vrang påhengsmotor, ja, da får den ligge litt på brygga.
Samtidig kompromisser jeg med leia. Det er en stadig forhandling i hodet mitt mellom hva jeg helst vil og hva jeg synes jeg kan. Jeg sier fra til en naken gjest at han kanskje ikke bør sitte midt i glaninga når det er masse barn i sundet. Jeg er ikke naken på hovedbrygga hele dagen selv om jeg ville ha foretrukket det, jeg holder meg til den brygga som er litt mer tilbaketrukket. Jeg ror hjem fra butikken i shorts og bh, ikke toppløs. Når naboene leier ut huset sitt til sommergjester fra Hedmarken sier jeg fra at jeg er naturist, i tilfelle de skulle se meg naken og mistenke at jeg var arrangør av kollektive sexorgier på bryggekanten.
Jeg vet jeg har dette til felles med mange andre naturister. Vi manøvrerer oss gjennom et påkledd samfunn. Kan vi være nakne på verandaen? Ja, det kan vi, men kan vi være nakne tre meter ut fra husveggen, hvor naboene kan se dersom de stikker hodet ut av vinduet? Kan vi være nakne i hagen, men ikke når vi går til postkassa?
Kan vi være nakne når barna er på besøk, men ikke svigerbarna? Kan vi være nakne med nevøen på fire år på besøk, men ikke nevøen på tolv? Bør vi si fra til de nye naboene i tilfelle vi løper nakne ut for å redde klesvasken fra et uventet regnvær, eller er det bedre å ikke ta det opp?
Kanskje er det nettopp i disse små, daglige forhandlingene at kjernen i hverdagsnakenheten ligger. Det handler sjeldent om å trosse omverdenen for å provosere, men om å finne en balanse mellom vår egen frihet, respekten for rommet vi deler med andre, og vår ideologiske kamp som naturister. Hver gang vi velger å ta plass på bryggekanten som oss selv, ufarliggjør vi den helt vanlige, menneskelige kroppen litt etter litt.
Når sommeren 2026 går mot hell sitter forhåpentligvis mange av oss igjen med både senkede skuldre, god solvarme i huden – og en sesong helt uten badetøyskille.
