I 30 år har den idylliske plassen innerst i Isefjærfjorden gledet naturister fra inn- og utland. Her får du et historisk tilbakeblikk av Terje Olsen, som har vært med fra starten.
Isefjær naturistsenter anno 2010.
I 1995 ble den gamle engelske militærleiren innerst i Isefjærfjorden i Høvåg lagt ut for salg. Initiativet til et mulig kjøp kom fra Sørlandets Naturistforening (SNF), med Magne Nodeland i spissen. En høstdag, etter en tid med planlegging og forberedelser, var en gruppe entusiaster på befaring i leiren, og arbeidet med å skaffe kapital startet for fullt.
For å møte bankens krav måtte kjøpet organiseres som et aksjeselskap. Banken krevde minimum 600 000 kroner i kapital, hvor 300 000 kroner måtte innha kausjonsansvar. Dette beløpet ble fordelt på ti A‑aksjer à 30 000 kroner, og aksjonærene påtok seg i tillegg en selvpålagt plikt til å drive og utvikle leiren. Resten måtte innhentes som B-aksjer à 1 000 kroner.
Kjært barn har mange navn:
Isefjærleiren AS, Sørlandets naturistsenter – Isefjærleiren og Isefjær naturistsenter. Navnene er mange, og kanskje forvirrende for noen. Fra 2026 byttes Sørlandets naturistsenter ut med Isefjær naturistsenter. Det gir en mer spesifikk og korrekt geografisk navnsetting, slik tilfellet er for de to andre naturistsentrene i Norge; Sjøhaug og Skovly, og mange andre naturistsentre og naturistcampinger i utlandet.
Den 27. januar 1996 var det samlet inn nok kapital til å innkalle til konstituerende generalforsamling. Med 600 000 kroner i aksjekapital kunne Isefjærleiren AS stiftes. Men flere formaliteter gjensto – blant annet konsesjon og driftstillatelse – men 1. mars 1996 var alt på plass. Selskapet ble registrert i Foretaksregisteret, nøklene ble overlevert, og drømmen om et naturistferiested på Sørlandet kunne endelig realiseres. Sørlandets Naturistsenter var født.
De første årene – entusiasme, dugnad og store utfordringer
Leiren hadde stått ubrukt i lang tid og bar preg av forfall både ute og inne. Gresset stod høyt og skogen stod tett. Enorme mengder dugnadsarbeid måtte til før de første sommergjestene kunne ønskes velkommen, og leiren yrte av folk som skoget, ryddet, vasket, fikset og malte, helg etter helg fram mot sommeren, helt til leiren skinte så mye som den etter forholdene kunne.
Utfordringene lot imidlertid ikke vente på seg. Kommunen var motvillig, og naboene protesterte. I en periode ble konsesjonen trukket tilbake, og dermed også driftstillatelsen. Siden alle naturistforeningene var aksjonærer, ble organiserte naturister i Norge regnet som eiere – og kunne bruke leiren. For å styrke dette argumentet ytterligere ble én aksje donert til International Naturist Federation (INF), slik at organiserte naturister i resten av verden også kunne anses som medeiere.
Etter betydelig press ble konsesjonen gitt tilbake, men med et viktig vilkår: Leiren måtte ha godkjent skjerming. De første sesongene ble drevet med midlertidige løsninger, noe kommunen var lite tilfreds med. Samtidig var området uregulert, og kommunen satte i gang en reguleringsplan. I påvente av denne ble det innført bygge- og deleforbud som varte helt til 2003. Dermed kunne heller ikke skjermingen ferdigstilles. For mange føltes det som om kommunen sendte Isefjærleiren ut på en ørkenvandring.
I hele denne perioden hadde leiren kun midlertidig brukstillatelse. Stedet kunne brukes av eierne – det vil si – av alle organiserte naturister i Norge og internasjonalt.
Gjennombruddet – og en leir som lignet en byggeplass
Tiden mellom 2003 og 2005 ble i stor grad preget av intenst arbeid med å utarbeide realistiske planer for permanent skjerming. Realistiske både med tanke på kommunens krav og leirens økonomi. Etter hektiske runder mellom Lillesand kommune og Isefjærleiren ble planen endelig sendt inn til behandling, og på et ekstraordinært møte den 30. mai 2006 ble planen godkjent.
Maskinene stod klar og startet arbeidet nærmest i samme øyeblikk som vedtaket ble fattet. Veien gjennom leiren ble flyttet, en jordvoll ble bygget og beplantet, og det ble satt opp gjerde mot naboens naust. Sesongen 2006 bar preg av anleggsvirksomhet, men før sommeren var over var de viktigste skjermingstiltakene på plass.
Veien var flyttet og skjermingen mot sjøen og nabonaustet ferdig, men området ved A‑bygget så fortsatt ut som en krigssone. Planen var å bygge en mur langs veien og støpe fundamenter for en stor terrasse langs bygget. Terrassen var søknadspliktig, og igjen måtte det planlegges og kalkuleres. Dessuten var taket på A-bygget i svært dårlig forfatning, og når det regnet måtte bøtter settes ut for å ta imot de verste dryppene. Og ikke nok med det, de gamle «engelske» doene var i en miserabel tilstand – og luktet! Men alt har sin rekkefølge, og noe må vente.
Nå var terrassen ferdigtegnet og søknad sendt. 24. april 2007 godkjente Planutvalget søknaden, og bygging av terrassen kunne planlegges. Muren langs veien ble for det meste satt opp i løpet av dette året, og samtidig måtte fundament og grunnarbeid til den svære terrassen finne sin løsning. Av praktiske grunner fant styret det best å bytte ut de gamle toalettene parallelt med bygging av terrassen. Tidlig på ettervinteren 2008 startet arbeidet. Entreprenør og rørlegger stod for utskifting av toaletter, mens bygging av terrassen ble utført av en god gjeng med ildsjeler på dugnad. Før 17. mai 2008 var de nye toalettene i drift og terrassen møblert med bord og stoler.
Skjermingen var nå fullført i sin helhet, kommunen var fornøyd, og protestene fra naboene stilnet. Men terrassen lå litt høyt i forhold til inngangspartiet, det visste vi, og i 2008 og 2009 måtte alle bøye nakken for å komme inn og ut av A‑bygget. Nå var det på tide å skifte taket og endre inngangspartiet. Nye søknader og nye budsjetter måtte til.
Høsten 2009 ble det inngått avtale med byggmester om nytt tak og nytt inngangsparti. Tømmermenn klatret rundt på taket og skiftet og reparerte. På bakken sprang dugnadsfolk og ryddet og kjørte bort det som kom ned av plank og råtne bord. På det viset holdt man kostnaden nede. Endelig, etter noen hektiske uker, fikk A-bygget nytt tak og bøttene kunne settes bort for godt. Et viktig løft for å hindre videre forfall var gjennomført!
Tre tiår med dugnad, utvikling og utholdenhet
Det ville føre for langt å nevne alle prosjektene og all innsatsen som frivillige ildsjeler har lagt ned gjennom 30 år. Men noen prinsipper har alltid ligget fast:
- Ingen prosjekter skulle velte økonomien
- Alle tiltak skulle møte eller forbedre myndighetskrav
- Alt arbeid skulle komme gjestene til gode
Gjennom kontinuerlig innsats har leiren blitt forskjønnet, oppgradert og gjort stadig mer attraktiv. Resultatet er et feriested som gjester ønsker å komme tilbake til – år etter år.
I dag er forholdet til både kommune og naboer godt. Skjermingen er på plass, protestene er stilnet, og mange har oppdaget at naturister slett ikke er så farlige. De er, tross alt, helt vanlige folk.
Framtidstro
Fremtiden til Isefjær naturistsenter er avhengig av entusiastiske mennesker som ser verdien av et naturistsenter på Sørlandet, og som er villige til være med å drifte og vedlikeholde plassen på ulike vis.
Isefjær har en stor bygningsmasse og infrastruktur som krever mye vedlikehold og fornyelse. Det store prosjektet i jubileumsåret, er ny kledning og vinduer på fasaden på A-bygget. Dette arbeidet ble utført av innleid ekspertise og flittige dugnadshender.
Terje Olsen maler ny vegg på A-bygget, 2026.
Vannverket leverer vann av god kvalitet, men er gammelt og må i nær framtid oppgraderes. Drømmen er nytt vannverk og brønn på toppen, et prosjekt styret har begynt å se på. Campingplassen er liten, og kanskje er det mulighet å utvide den noe ut i fjorden?
Isefjær av nyere dato:
