Tekst: Bjarne Roe (ONF)
Foto: Helle Linné Eriksen (ONF), Linda Hansen
Mitt behov for nakenhet har vært med meg siden tidlig ungdom, men alt for lenge var det forbundet med skam. Det tok mange år før jeg gikk fra å oppleve nakenheten som et normbrudd til å oppleve den som en naturlig basistilstand. Denne reisen handlet ikke bare om å være naken, men om frihet, aksept og forholdet mellom egne behov og samfunnets normer.
Det oppleves som at samfunnet krever at vi alle er påkledd til enhver tid. Behovet mitt handler ikke utelukkende om det å være naken, men nakenheten er et ekstremt viktig middel for at jeg kan føle at jeg er meg selv fullt og helt. Det er en frigjøring fra normer i samfunnet om hvordan man skal se ut og være. Det handler selvsagt også om å slippe unna det fysiske ubehaget med å ha på klær. Dette dreier seg rett og slett om å være i min naturlige tilstand, fri fra både fysisk og sosialt påført tvang.
Skam rundt nakenhet
Jeg holdt behovet for nakenhet skjult for nesten alle i mange år, fordi jeg forbandt det så sterkt med skam. For meg henger dette sammen med samfunnets stadige stigmatisering og stempling av ønsket om å være naken utenom sex som noe unaturlig. Jeg får en frihetsfølelse uten klær og trives best slik. Dette er uavhengig av om jeg er alene eller med andre avkledde, og også om jeg er den eneste nakne.
Da jeg i min ungdom virkelig begynte å bli bevisst behovet for å være naken så var jeg ekstremt bundet av samfunnets nakenhetsnormer. Opplevelsen var så sterk at det er mer riktig å omtale det som kneblet av normene. Jeg var så ufattelig bevisst min egen nakenhet, samtidig som jeg var tilsvarende bevisst hvor feil det var (for andre). Det føltes som jeg begikk en ulovlig handling, selv når jeg var naken alene.
Nakenhet som aktivitet
Det jeg ønsket aller mest var den utopiske situasjonen å være naken med andre, men aller mest bli anerkjent i den tilstanden. Det ble ikke bedre av å ikke kjenne til noen annen form for sosial nakenhet enn seksuell. Siden jeg var så bundet av samfunnets holdninger til nakenhet, internaliserte jeg disse og følte sterk skam. På den tiden var jeg ikke kjent med at det fantes arenaer hvor nakenhet var akseptert. Det eneste jeg kjente på var å kunne være meg selv.
Når jeg tenker tilbake, ser jeg hvor smertelig bevisst jeg var min egen nakenhet. Det var to motstridende følelser jeg kjente på; Gleden og bevisstheten over å være naken, men samtidig skammen over å ønske det. Balansen mellom disse to følelsene har antagelig vært veldig definerende for hvor sjeldent jeg var komfortabel med å være naken. Nakenheten var et veldig bevisst valg, og noe jeg nesten gjorde med andakt. Det ble en aktivitet i seg selv, noe jeg måtte tilpasse situasjonene til og måtte nyte mens jeg hadde den. Selve handlingen å være naken ble det jeg valgte å fokusere på, fremfor skammen.
Normalisering av nakenhet
Da jeg etter hvert innså at det var en nakenstrand på Kalvøya oppsøkte jeg den for å kunne kjenne på hvordan det var å være naken i et miljø hvor det var akseptert. Jeg forstod ikke den gangen bakgrunnen for at de fantes. Det jeg forstod var at jeg følte meg trygg og fri der og nakenheten opplevdes for første gang uten skam. Til tross for at det på den tiden føltes skamfullt å dra dit, var likevel strendene på Kalvøya og Huk, samt innebadene på Sogn og Linderud, friområder for meg. På den tiden tror jeg det var viktig at alle var nakne slik at skammen fikk litt pusterom.
Det er viktig å oppleve støtte utenfra. For min del var det en stor endring å bli oppfordret til å være naken hjemme av hun som etter hvert ble kona mi. Hun forstod tidlig at dette var et behov jeg kjente på, til tross for at jeg ikke følte jeg kunne uttrykke det selv. Det var starten på å normalisere nakenheten min, og dermed også redusere opplevelsen av å bryte normene. I motsetning til å være naken på strendene og innebadene hvor alle var nakne, føltes det i starten litt som jeg brøt noen regler ved å være den eneste nakne hjemme – men det gikk raskt over.
Endring i bevisstheten
En veldig interessant endring dette medførte var hvordan jeg opplevde egen nakenhet. Tidvis klarte jeg å glemme at jeg var i den tilstanden som hadde gitt meg så mye skam. Når det å kle av seg når man kommer hjem, og ikke stoppe ved sko og jakke blir normen, blir også fraværet av klær mindre relevant. Jeg hadde vært mye naken alene tidligere også, men så lenge jeg følte at jeg brøt regler var jeg konstant bevisst dette fraværet av klær. Så lenge det ikke opplevdes akseptert var nakenhet alltid et slags opprør fra min side.
Objektivt var aksepten rundt min nakenhet den eneste endringen. Den subjektive endringen derimot hadde en helt egen dimensjon. Egen bevissthet rundt mitt aktive valg om å være naken transcenderte til rett og slett å kjenne på frihet. Jeg gikk fra at å være naken var en veldig eksplisitt aktivitet, til at det ble en basistilstand. For meg er det en veldig sterk korrelasjon mellom hvor bevisst jeg er egen nakenhet med hvor bevisst jeg er på at jeg bryter samfunnets eller omgivelsenes normer. Dette er ganske opplagt, men likevel ikke noe jeg ofte ser blir satt ord på. Min selvbevissthet ble aktivert når valget mitt kolliderte med normene, men slapp når valget mitt ble integrert i hverdagen.
Åpenhet
Gjennom å begynne å være åpen om mitt behov for å være naken har jeg innsett at frykten min for andres meninger nok har vært strengere enn det var grunn til. Jeg har til i dag ikke møtt på noen som har møtt mitt behov med annet enn respekt eller nysgjerrighet. En konsekvens av å åpne meg opp og ha mye støtte rundt meg er jeg i dag blitt så trygg i egen nakenhet at det ikke oppleves problematisk når nakenheten min bryter med normene.
Like fullt er omgivelsene viktig i forhold til hvor bevisst min egen nakenhet jeg er. Her har den sosiale nakenheten i Oslo naturistforening (ONF) vært viktig for meg, med en avslappet nakenhet på styremøter, spillkvelder, årsmøter, høstfester, studiesirkler og nakenyoga. Når jeg er sammen med andre nakne kobles bevisstheten over nakenhet helt ut. Fordi jeg er blitt så trygg i egen nakenhet har jeg nærmest gått over til en «slik er livet mitt»-tilstand.
Selv folk som har vanskelig for å forstå nakenhet, kan enklere akseptere tradisjonelle aktiviteter som bading og soling. De har fått en slags forhåndsgodkjenning i samfunnet, også blant tekstilister. Hverdagsnakenhet, som gå avkledd hjemme, er også enklere å forklare siden det ikke involverer andre. Det å ønske å være naken selv om andre er påkledde møter nok mer motstand siden det involverer sterkere normbrudd, og foregår på tekstilistenes arenaer. Å skulle la mitt eget hjem defineres som del av tekstilistenes arena føles litt som et nederlag, for å være ærlig. Det er likevel noe med normbevissheten og storsamfunnets forventninger som gjør det vanskelig å la være.
Når nakenhet blir en basistilstand
Jeg kan i dag være eneste nakne med venner og familie på besøk. Det gir en sterk opplevelse av å være meg selv fullt ut, og jeg har til og med blitt takket for åpenheten og ærligheten jeg viser ved å velge å være naken med dem. Men, i disse situasjonene er jeg fortsatt bevisst eget fravær av klær. Selv om jeg har følt trygghet på at de er komfortable så er jeg fortsatt var på eventuelle reaksjoner, litt som i starten da jeg begynte å være naken med kjæresten min. Siden jeg fortsatt er litt på vakt for signaler på at det jeg gjør er feil eller oppleves ukomfortabelt for personer jeg bryr meg om, kommer bevisstheten om fraværet av klær selv om det er mitt eget hjem.
Det jeg etter hvert har forstått, er at bevisstheten rundt nakenhet ikke handler om selve nakenheten. Den handler om normene. Det å vite at jeg er naken er ganske enkelt fravær av klær. Det er normbevisstheten, bevisstheten om at jeg bryter normene og forventningene i et tekstilistisk samfunn, som gjør nakenheten ladet og problematisk. Når normbevisstheten forsvinner, forsvinner også behovet for å forholde seg aktivt til nakenheten. Jeg har alltid opplevd den subjektive opplevelsen som frigjørende, og opplevd den normbevisste opplevelsen som ubehagelig.
Naturisme som frihet fra normbevissthet
Slik jeg ser det eksisterer ikke nakenarenaer primært for å muliggjøre nakenhet, men for å avlaste individet fra å måtte tenke over denne nakenheten. Når alle er nakne oppretter vi et rom hvor normen er å være naken og storsamfunnets normer mister fotfeste. Det å være naken alene kan være som å være den ene iøynefallende over- eller underpyntede på en fest, med mindre du er trygg i din egen kleskode – eller i din egen nakenhet. Den dypeste roen ligger ikke i å være bevisst, men i å slippe å være det.
På denne måten blir det å ha dedikerte nakenarenaer et middel på veien, og ikke målet. Så lenge majoritetssamfunnet påtvinger alle sine normer vil det være et behov for organisert naturisme, for nakenstrender som arenaer for frihet, og for sosial nakenhet for de som ikke opplever dette sammen med venner og familie. Målet må være et samfunn hvor nakenhet alltid er et akseptert valg.
